Type-0 Hypervisorer, veien videre
- Kategori: Nettverk
Virtualisering er veien videre, det er absolutt ingen tvil om dette. Det hele begynte som en måte å spare penger og redde planeten ved å kjøre to eller flere operativsystemer, hver med sine egne spesifikke oppgaver for å utføre på den samme serverhardware. Det er ikke noe nytt konsept, den nå legendariske VMWare ble grunnlagt i 1998, en tidsalder i databehandlingsmessige termer og lenge før folk vurderte datamaskiner som var kraftige nok til å kjøre flere virtualiserte miljøer på et enkelt maskinvarelag.
Så i 2009 fant virtualisering veien til mainstream-PCen med Microsofts Virtual PC. Disse tidlige type 2 VM-ene (virtuelle maskiner) var imidlertid begrenset i funksjonalitet. Alt ble virtualisert, inkludert maskinvaren. VM-kjernen var egentlig en emulator for tidligere prosessorer og annen maskinvare. Dermed hadde ikke noe som kjørte i en VM tilgang til full kraft på maskinvaren på datamaskinen din. Dette gjorde dem trege, ikke i stand til å få tilgang til eksterne enheter som skrivere og USB-stasjoner, og ikke enormt nyttige for de fleste oppgavene.
Det andre problemet med Type 2 VM-er var at folk ved mange anledninger fant ut at programvaren deres ganske enkelt ikke ville kjøre på dem. Mange programvarepakker krevde tilgang til bedre maskinvare enn VM kunne emulere, eller tilgang til periferiutstyr for å fungere ordentlig. Til slutt hadde du alltid to operativsystemer som kjørte samtidig på datamaskinen din, selv om du ikke brukte det viktigste. Dette vil øke strømforbruket ditt og gjøre prosessen med å kjøre VM-er veldig kostbar.
Dette kan også presentere alle slags problemer med tilgang til serversiden og skyklare ressurser. VM ble nesten alltid avskåret fra omverdenen, med mindre nøye og teknisk konfigurasjon fant sted. Åpenbart måtte en bedre løsning bli funnet.
Etter hvert dukket det opp nye typer VM inkludert Type-1. Dette var i stand til å gi den virtuelle maskinen full tilgang til datamaskinens maskinvare, selv om den fremdeles opererte operativsystemet i et virtualisert miljø, ikke som et fullt operativsystem med full prosesseringsevne for Intel- eller AMD-brikken. Windows 7 var det første store operativsystemet som inkluderte et 'boot from VM' -alternativ. Det krever litt fiksing for å få tingen til å fungere, men du kan bruke dette til å faktisk starte opp datamaskinen din fra en VM som kjører Windows 7.
Denne oppstartbare VM har full tilgang til all maskinvare og periferiutstyr, og du ville aldri vite at det var en VM du brukte. Problemet med Windows 7s alternativ er imidlertid at det er veldig vanskelig å konfigurere og av begrenset nytte, fordi du bare kan bruke det med disse to utgavene av Windows 7. Et annet eksempel på dette er Apples boot camp, som bruker Type-1 virtualisering fordi den har å etterligne standard BIOS på PC-er.
Men hvorfor vil du gjøre dette likevel? Fra min egen erfaring med støtte kan det være en enorm tidsbesparende. Bilder kan enkelt bygges på sentrale servere og rulles ut raskt og rolig til PC-er i et forretningsnettverk uten nesten produktivitetstid. Det er ingen oppgradering involvert, da det bare er å kopiere en ny fil til en PC som inneholder det virtualiserte bildet. Dette gjør det også veldig raskt å gjenopprette i tilfelle det oppstår en Windows- eller annen programvarefeil i VM.
Men du var fremdeles fast med ytelsesproblemer. Nå som doble og firekjernede prosessorer imidlertid er normen, kunne virtualisering ta neste sprang, og nye Type-0-hypervisorer vises nå.
Hovedforskjellen mellom en Type-2 og en Type-0 er at med sistnevnte kjører alt, inkludert hoved OS, på kjernemaskinvaren. Dette betyr at du aldri ville vite forskjellen mellom et virtualisert og et 'ekte' OS. Det er smart også fordi det kan bruke maskinvaren på en slik måte at den vedlikeholder flere av disse Type-0-operativsystemene samtidig (avhengig av virtualiseringsløsningen du kjøper inn).
De viktigste fordelene med ny Type-0-virtualisering kommer imidlertid i måten de kan brukes i sitt eget økosystem. Du kan lage hele virtualiserte serversystemer for å jobbe med dem (Type-0-maskinene kan også kjøres perfekt offline også). På grunn av dette betyr dette at du ikke kan gjøre noe med en PC som vanligvis ikke kan gjøres med en standardinstallasjon av operativsystemet. Men...
Dette systemet gjør så mye mer. Ved å gi full tilgang til maskinvaren din, kan du unngå dyre nye maskinvareoppgraderinger som kreves for eldre VM-løsninger. Du kan også kjøre koden innfødt på den lokale maskinen, og unngå at VM trenger å kjøre på en dyr monstrositet på serversiden og sørge for at VM kjører hele tiden, selv når du er ute og kjører for eksempel en bærbar PC.
Jeg tror den største fordelen er imidlertid å tillate flere roller for hver PC (eller bærbar PC). La oss si i en organisasjon at du kjøper to tusen bærbare datamaskiner av en viss type til dine mobile arbeidere. I dette har du salgspersonell, HR-fagfolk, ledere, ledere og mer. Hver arbeider krever egen bygging og i et tradisjonelt Windows-scenario der installasjoner tar tid å bygge og enda lengre tid å distribuere, forutsatt at en stabil forbindelse til den sentrale serveren til og med kan opprettholdes, dette er smertefullt og kan være enormt dyrt.
I et Type-0-virtualiseringsmiljø kan du distribuere flere bilder samtidig (og sikkert vekk fra de nysgjerrige øynene til arbeideren) eller stille i bakgrunnen mens de fungerer. De trenger aldri vite at dette skjer, trenger aldri ha et minutt minuttet nedetid, og å bytte datamaskin mellom roller er en enkel sak å endre en enkelt innstilling i en konfigurasjonsfil.
Type-0 hypervisorer er absolutt veien videre, Microsoft vet dette, og de vil endelig kunne bruke det som en unnskyldning for å slippe all legacy code support i Windows 8. Dette vil gjøre overgangen til VM-er enda viktigere for begge virksomheter og forbrukere som har eldre programvare og maskinvare som de enten er veldig glad i eller har kommet til å stole på.
Selv om ekte helhetlige Type-0-løsninger foreløpig er tynne på bakken, og et bemerkelsesverdig unntak er AppSense og zInstalls kommende Zirtu-produkt, vil vi se mye mer av disse i løpet av de neste par årene. Før altfor lenge vil alt virtualiseres for fordelene med stabilitet, sikkerhet og pålitelighet, og dette vil være en fremtid verdt å omfavne.